Therese Vangstad i Kirkens Nødhjelp

Therese Vangstad i Kirkens Nødhjelp

Ugandas forhandlingsleder etterlyste en liste over konkrete klimaprosjekter de rike landene har gjennomført i afrikanske land. Det ble stille i salen. Afrikanske land må fortsatt belage seg på almisser fra Nord i møte med klimaendringene.

Årets Human Development Report, som ble lansert rett før åpningen av FNs klimakonferanse på Bali, slår fast at klimaendringene setter utvikling og fattigdomsreduksjon i afrikanske land tilbake. Energitilgang og klimatilpasset utvikling er avgjørende dersom dette skal reverseres. Allikevel er verken Norge eller andre rike land i nærheten av å imøtekomme kravene om nasjonale utslippsreduksjoner eller retten til klimatilpasning i fattige land. Afrikanske land lider mest, men får minst ut av klimasamarbeidet.

Fordi rike land ikke har overholdt Klimakonvensjonens målsetning og Kyoto-protokollens forpliktelser, må de landene som er særlig sårbare allerede tilpasse seg et nytt og brutalt klima: infrastruktur skal flomsikres; klimatilpasning må innarbeides i nasjonal planlegging; forskning og teknologi må iverksettes og lokalsamfunn må informeres om at regnet kommer til en annen tid enn vanlig. Dette koster penger og det er rike lands ansvar å legge pengene på bordet fordi det er vi som har forårsaket problemet.

Det er en grense for hvor mye et land kan tilpasse seg – særlig når landet er fattig og de økonomiske rammene begrenset. Afrikanske lands tradisjonelle evne til tilpasning er allerede på overtid som følge av klimaendringen. Eskaleringen av konflikten i Darfur, migrasjon, spredningen av Hiv og Aids og tørken i Kenya, har alle elementer av rike lands manglende ansvar og handling.

Til tross for at man etter årets klimatoppmøte kanskje har på plass et fungerende Tilpasningsfond og forhåpentligvis en styringsstruktur som sikrer fattige land tilgang på midler ut fra reelle behov og uten betingelser fra rike land, vil det være stor konkurranse og pågående kamp om disse midlene. Årsaken er at Tilpasningsfondet ikke er i nærheten av å imøtekomme de behovene som eksisterer. Unntaket vil være i "gode tider"– det vil si når politikere i Nord prioriterer klimatilpasning på bistandsbudsjettet.

Afrika-gruppen vil mest sannsynlig legge frem et forslag der de ønsker en gjennomgang av ulike finansieringskilder til klimatilpasning. Det er et smart forslag, som Kirkens Nødhjelp mener at Norske myndigheter må støtte opp om. Track-rekorden for rike lands bidrag til fattigdomsbekjempelse gjennom frivillige midler bør nemlig ikke gi afrikanske land et grunnlag for optimisme. For over 30 år siden forpliktet de rike landene seg til å gi 0,7 prosent av BNI til bistand. I 2007 er det tre land som har innfridd dette kravet. Norge er et av dem. Norges bidrag er imidlertid lite tatt i betraktning vår enorme rikdom tuftet på olje – og gassinntekter og vår betalingsevne.

Da man i 1970 satte seg målet om 0,7 prosent av BNI til bistand var begrepet "global oppvarming" noe man ennå ikke forholdt seg til. Kirkens Nødhjelp mener derfor at det er en selvfølge at midler til klimatilpasning og en klimavennlig utvikling i Sør må komme i tillegg til den bistanden rike land allerede gir.

Kirkens Nødhjelp har tidligere foreslått at rike land må betale en avgift på klimagassutslipp der midlene går til klimatilpasning i de mest sårbare og fattige samfunnene. En slik type innovativ finansiering kan være et steg i riktig retning for å sikre at midlene til klimatilpasning blir forutsigbare og tilstrekklige.

Klimakonferansen på Bali har til hensikt å legge frem et "veikart for en ny avtale" som kan etterfølge Kyoto-avtalen i 2012. Lederen av gruppen av afrikanske land sa i sin åpningstale at de er dypt bekymret for at en ny avtale igjen vil diskriminere fattige utviklingsland.

Det er provoserende at det med jevne mellomrom påstås at utviklingslandene er et hinder for en ny internasjonal klimaavtale. Afrika er den verdensdelen som har bidratt minst til den globale oppvarmingen. Mindre enn 0,1 prosent av de globale Co2 utslippene stammer fra dette kontinentet. Samtidig er det afrikanske land som rammes hardest. Pengebingen for klimatilpasning i Europa er full til randen. I mens er verken norske eller andre rike lands myndigheter villige til å snakke om å fremme mekanismer som kan bidra til at afrikanske land sikres legetime midler til utvikling og fattigdomsreduksjon.

Med en klimakrise som er i ferd med å frata milliarder av mennesker retten til utvikling er det nå på overtid at de rike landene forplikter seg til å innfri Kyoto-forpliktelsene – dette betyr at Norge må redusere egne utslipp, betale for klimavennlig energi i fattige land og betale for de skadene de allerede har påført de som er minst ansvarlig for klimaendringene.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende