Ministernes inntogsmarsj på Bali manifesterte seg i går som en tolv timers fremførelse av selvskryt og velvilje. Nå må Norge må stille opp for G77-landenes helt rimelige krav og si klart fra til venner som for lett lar seg trekke i feil retning.

Tyskland fikk applaus for løftet om 40 prosent reduksjon av sine klimagassutslipp, tydelig fokus på industrilandenes ansvar og behovet for en avgjørelse om teknologioverføring. England ville nok fått en lignende mottakelse om det hadde vært noen tilhørere igjen klokken halv ti. Rekken fortsetter i dag, med blant annet det norske innlegget.

For de som er mer opptatt av konkret innhold, har imidlertid oppmerksomheten vært rettet mot forhandlingene som foregår på overtid bak lukkede dører. Her jobber byråkratene fortsatt med å utforme utkast som gir ministrene relativt konkrete løsningspakker å forholde seg til innen de forskjellige forhandlingselementene.

(Foto: WWF-Canon / James FRANKHAM)

Arbeidet med beslutninger langs ”Kyotosporet” går relativt greit, både når det gjelder videreføring og gjennomgang av Kyotoprotokollen. Vi forventer at dette arbeidet kan sluttføres i tide. For forhandlingsmandatet langs ”Konvensjonssporet” er det imidlertid grunn til bekymring. Utkastet til det som skal bli det brede forhandlingsmandatet minner mest om en lang fastfoodmeny, hvor alt unntatt brød og lompe er opp til selgernes velvilje.

Jobber for en formell forhandlingsprosess
Det som mangler er enighet om alt fra ramme og visjonen, til substans. En rekke land, inkludert Norge, har arbeidet for å få etablert en formell forhandlingsprosess, ”Balimandatet”, som skal lede til en bred global avtale i løpet av 2009. Flere mindre forpliktende varianter, dessverre, står vel så sterkt i øyeblikket. Videre har Norge og en rekke andre land vært klare på formuleringer rundt 2-gradersmålet, og det avledete behovet for 25-40 prosent utslippsreduksjon i industrilandene. Andre holder hardt på løse formuleringer om frivillige utslippsmål.
Farm i Colombia som brukes til å implementere ny teknologi. (Foto WWF – Canon)

Skremmende motvilje mot forpliktelser
Alvorligst er kanskje mangelen på substans i formuleringene rundt tilpasningstiltak og teknologioverføring. Her det bred og skremmende motvilje mot alt som minner om forpliktelser. Et forslag om å utsette hele forhandlingsblokken rundt teknologioverføring ligger fortsatt på bordet. Dette er kritisk! Massive og langsikte forpliktelser for å få utviklingslandene inn på en bærekraftig utviklingskurs er helt avgjørende for klimaet på jorda. I tillegg er det disse to elementene som skal danne broen mellom industriland og utviklingsland og sikre tilstrekkelig bred deltagelse for at vi skal kunne snakke om en global avtale.

Det ikke overraskende at USA er den største dreggen, men flere av de som ble oppfattet som konstruktive pådrivere har ikke lagt tyngde bak sine forhandlingsutgangspunkt. Kreative innspill fra Kina og G77 (blant annet utviklingsland og arabiske land) har ikke fått den oppmerksomhet det fortjener.

Norge får positiv oppmerksomhet
Norges løfte om 3 milliarder til å stanse avskogning er konkret og forbilledlig og får fortjent positiv oppmerksomhet. Nå er det akutt behov for tilsvarende handlekraft i forhandlingsrommet. Norge må stille opp for G77-landenes helt rimelige krav og si klart fra til venner som for lett lar seg trekke i feil retning.

 Arild Skedsmo, klima- og energirådgiver i WWF befinner seg på Bali og kommenterer fra forhandlingene.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende