Englands først vinmølle-park, som forsyner 50,000 hjem med strøm

31.01.08 — Dagens utspill om å utsette CO₂-håndtering fra Kårstø-gasskraftverket har skapt betydelig debatt. Greenpeace vil presisere noen elementer.

– Fornybar energi og smartere energibruk kan dekke halvparten av verdens energibehov innen 2050, og dermed levere mesteparten av de klimagassreduksjonene verden trenger – uten CO₂-håndtering, sier Truls Gulowsen, leder for Greenpeace i Norge.

Det viser blant annet en av de mest omfattende vitenskapelige analysene av framtidens energiproduksjon i en rapport som nylig ble presentert av Greenpeace International og den europeiske foreningen for fornybar energi; EREC.

Denne utviklingsbanen krever imidlertid omfattende satsing. Da er det viktig å begynne i riktig ende.

CO₂-håndtering er ny teknologi med en rekke uløste problemstillinger. Dette er særlig knyttet til energieffektivitet og kostnader ved fangst av CO₂, og i betydelig grad sikkerhet ved langvaring lagring av utskilt CO₂. Dette krever omfattende forskning. Dersom man skal kunne oppnå deler av målsettingen for den norske CO₂-håndteringsinnsatsen, bør man fokusere ressursene på å løse disse utfordringene, framfor å insistere på å bygge separasjonsanlegg på Kårstø før teknologien er tilstrekkelig moden.

Greenpeace globale energiscenarie
Greenpeace energispare-scenarie for Norden

Vurdert til: av 18 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Greenpeace foreslår å utsette det statlige prestisjeprosjektet knyttet til fullskala fangst og lagring av CO2 ved Kårstø-gasskraftverket, for å sikre at midlene blir brukt på en mest mulig effektiv og fremtidsrettet måte. FrP er enige og vil vurdere alternativ ressursbruk til andre klimatiltak, mens flere andre miljøorganisasjoner holder på rensekravet koste hva det koste vil.

Teknologien er fortsatt umoden. Det vil derfor gi langt større miljøgevinst om denne milliardsatsingen går til forskning, pilotanlegg og teknologiutvikling for å teste og forbedre ulike løsninger i mindre skala, enn haste-bygging av fullskala deponeringsanlegg til 2012.

Et annet alternativ er å utsette fullskalanalegget til man har på plass et teknologikonsept som er sikkert og energieffektivt nok til at det er sannsynlig at det vil bli brukt andre steder. Reelle teknologikonkurranser er også teknologidrivende. Dagens plan om å betale hva som helst for kostbare og utdaterte konsepter som kan håndtere CO2 fra Kårstø bare det skjer innen 2012 er sløsepolitikk. En rekke andre tiltak, som å bruke milliardene på en storskala solenergisatsing eller utbygging av CO2-rørledninger vil også være langt bedre bruk av disse milliardene enn hurtig-rensing på Kårstø – se mer om dette under.

Institutt for Energiteknikk (IFE) ga samme råd om da de kommenterte Kårstø-planene i fjor: "Det vil etter IFEs oppfatning være uklokt å fravike en normal teknologiutviklingsprosess, med en stegvis tilnærming og pilotanlegg for demonstrasjon og verifisering av teknologien før oppskalering. (…) Det bør ikke gjennomføres fullskala rensing av Kårstø-anlegget fra 2009. Den bør utsettes, ikke bare til 2011, men til det foreligger ny renseteknologi fra Mongstad med vesentlig høyere effektivitet og lavere kostnader."

Skepsis til symbolpolitikk

Greenpeace er skeptiske til det voldsomme fokuset på CO2-håndtering, særlig i den norske klimadebatten. Vi mener denne tilnærmingen tar for stor plass i forhold til andre viktige klimatiltak som fornybar energi og energisparing, som har langt større og sikrere potensiale for klimagassreduksjoner både på kort og lengre sikt – og til mye lavere kostnader. Med slik satsing ville norske gasskraftverk aldri blitt bygget.

Store uløste problemer i hele CO2-håndteringskonseptet, blant annet knyttet til sikker lagring, overvåkning og identifikasjon av brukbare strukturer for lagring, sammen med store utfordringer knyttet til energi- og kostnadseffektivitet ved selve CO2-fangsten, har fått alt for liten oppmerksomhet. Derfor kan de stadige løftene om CO2-håndtering fort bli en sovepute som vil opprettholde eller øke energiforbruket, og ikke utnytte fornybare til fordel for urene energikilder – UTEN at CO2-håndteringen leverer som lovt. Det er illustrerende hvor lite penger som fortsatt blir bevilget til fornybar energi, mens CO2-håndtering oversvømmes med midler. Innen CO2-håndtering går det også langt mer midler til å studere fangst av CO2, framfor hvordan man skal kunne få til sikker lagring av denne CO2′en.

Noen hevder man ikke kan stille ulike miljøtiltak opp mot hverandre. Vi avviser dette argumentet. Selv om vi er enige i at det fortsatt er behov for langt større ressurser til både miljø-og klimafeltet, er det selvsagt viktig at de pengene man faktisk bruker, blir brukt fornuftig.

Parallelle pilotanlegg

Ideelt sett ville Greenpeace derfor helst sett en like stor satsingsvilje på å utvikle solenergi som global klimaløsning, framfor CO2-håndtering. I den norske politiske virkeligheten, der det til tross for våre advarsler er stor støtte for å bruke betydelige klimamidler for å utvikle CO2-håndteringskonsepter for potensiell bruk både i Norge og utlandet, mener Greenpeace likevel det er viktig å kreve at disse midlene blir brukt på en mest mulig effektiv og fremtidsrettet måte, også innenfor temaet CO2-håndtering. Derfor mener vi det er viktig å bidra til å redusere utgiftene til kostbar monumentbygging i stål og betong, framfor målrettet forskning og teknologiutvikling for å kunne oppnå mest mulig gjennom ressursbruken – på sikt – og globalt.

De om lag 17 milliardene Kårstø-anlegget er anslått å koste gjennom bygging og drift kan brukes til langt mer målrettet innsats for utvikling av effektiv og sikker CO2-håndtering, gjennom test av ulike teknologiske løsninger for CO2-fangst og lagring i parallelle pilotanlegg. Det er også et betydelig behov for fokusert forskning, særlig på hvordan man skal identifisere og overvåke eventuelt sikre lagringssteder.

Utsett eller steng

For å utvikle overførbar teknologi på Kårstø, mener Greenpeace reelle klimagevinster og kostnader må vektes høyere enn tidskravet om 2012. Dersom man utlyste en teknologikonkurranse, der første selskap som presenterer en løsning med høy nok sikkerhet og lav nok kostnad til at det er attraktivt å kopiere av andre, har man også en sunnere dynamikk enn i dagens modell hvor staten sitter med alle kostnader og risiko, sier Gulowsen.

Greenpeace har hele tiden ment at gasskraftverket på Kårstø ikke burde blitt bygget, uansett CO2-fangst-teknologi, ettersom Norge har store muligheter til å spare strøm og bygge ut fornybar energi. Anlegget er forøvrig ikke i drift i dag, på grunn av manglende lønnsomhet. Dette bekrefter at det ble bygget på feil premisser. Greenpeace mener derfor gasskraftverket på Kårstø ideelt sett bør holdes stengt, men at utslippene også kan kompenseres gjennom kjøp av høykvalitets utslippskvoter fra andre land.

Én sjanse til å lykkes

I regjeringen og opposisjonens klimaforlik fra forrige uke står det at ”det er et stort behov for teknologiutvikling og demonstrasjon for å kunne realisere målene for fangst og lagring av CO₂ i Norge. Partene viser til at det så langt er lagt opp til to prosjekter for CO₂-håndtering på gasskraftverk i Norge; et totrinns opplegg i tilknytning til kraftvarmeverket på Mongstad og et fangstanlegg tilknyttet Naturkrafts gasskraftverk på Kårstø. Det er avdekket både teknologiske og økonomiske utfordringer som må møtes.”

Olje- og energiminister Åslaug Haga understreket også under sitt CO2-håndteringsforum på tirsdag at "månelandingsprosjektet ikke er et sted, som Mongstad eller Kårstø, men den store politiske og teknologiske oppgaven å få frem CO2-håndteringsteknologi som er så billig at det blir mer lønnsomt å rense enn å forurense. Det gir håp.

Greenpeace mener det er på høy tid å revurdere ressursbruken knyttet til et enkeltanlegg. Dessuten må regjeringen innse at CO2-håndtering har blitt solgt inn som klimaløsning uten tilstrekkelige forbehold. De som vil bygge fossile kraftverk, og bruker CO2-håndtering som argument, bør selv pålegges å bygge og drive eventuelle CO2-håndteringsanlegg før fossile kraftverk kan gis oppstarttillatelse.

Dagens planer for CO2-håndtering på Kårstø:

- Rense ca 1 mill tonn i året fra 2012. Regjeringen har presisert at denne tidsfristen står fast uansett.

- Kostnad pr tonn/CO2: 700 kr (NVE anslag). Dette gir 17,5 milliarder over 25 år.

- Det skal ikke bygges pilotanlegg først for å teste ut teknologi, kun fullskala anlegg. Det er ikke satt av tid til å lære verken fra Akers planer på Kårstø eller erfaringer fra pilotanlegget på Mongstad. Læringseffekt og overføringsverdi fra dette anlegget til andre prosjekter er antatt å være svært liten.

- Staten har garantert for samtlige investerings- og driftskostnader. Dagens EØS-regler kan være til hinder for dette.

Alternativ bruk av de samme midlene, også til CO2-håndtering, men ikke ett anlegg i full skala:

A: Spre midlene til målrettet forskning og pilotanlegg:

- Finansier 5 større pilotanlegg for CO2-håndtering, i Norge eller andre land, test ut et bredt spekter av teknologier. Kostnad: max 1 milliard per anlegg (ref Aker Kværners prosjekt).

- Sett av 2,5 mrd til klimakvotekjøp for å gjøre Kårstø-gasskraftverket ‘klimanøytralt’ gjennom kvotekjøp.

- Bruk resterende 10 milliarder kroner til utvikling av CO2-fangst/lagrings-teknologi, modeller og overvåkningssystemer.

- Ved betydelig teknologiforbedring, krev gjerne teknologien installert ved alle anlegg, men på anleggeiers regning og risiko.

B: Om man vil bidra til å forsere europeisk CO2-deponering direkte, kan pengene eventuelt investeres i rør-infrasruktur fra andre europeiske land til de antatt sikre lagringsformasjonene Sleipner og Johansen. Alternativt kunne man gjort det samme i Kina, dersom man klarer å identifisere sikre lagringsstrukturer.

C: Dersom man vil bruke selve Kårstø-prosjektet som testarena for fullskala rensing; utsett tidsfristen og etabler en anbudskonkurranse der det første teknologiselskapet som presenterer et tilbud for tilstrekkelig høy CO2-fangst, med sikker transport og lagring til en lav nok pris som kan gi grunnlag for spredning av teknologien til andre land, får finansieringsstøtte til å bygge og drive fullskala-anlegg på Kårstø. På denne måten vil teknologiutviklingen drive tidspunktet for fullskala-anlegg, ikke omvendt.

D. Ideelt sett burde Kårstø-pengene heller gått til en massiv solenergisatsing, men ettersom det politiske Norge vil prioritere å satse på CO2-håndtering, har vi tatt dette som en forutsetning i de alternative forslagene.

Innspill mottas med takk. Vi tror det er sunt med debatt om hvor de store klimaprosjektpengene går.

Truls Gulowsen, Greenpeace

Vurdert til: av 16 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Europakommisjonen i Brussel (foto: Wikimedia) 

Onsdag la Europakommisjonen fram sin energi- og klimapakke – en samling forslag som gjelder blant annet fornybar energi og CO2-håndtering.

Gjennom vår posisjon i Den europeiske teknologiplattformen for CO2-håndtering (ZEP) har Bellona fått bidra med forslag og innspill underveis, og vi er ganske fornøyde med resultatet. 

EU er nå et lokomotiv i internasjonal klimapolitikk.  Vi har publisert en rekke saker om forslagene fra Kommisjonen og Bellonas reaksjoner på dem på en samleside.

Her er et utvalg av disse tekstene:

EUs klimapakke – det virkelige klimaforliket

(kommentar skrevet av rådgiver Eivind Hoff ved Bellona Europa) 

Bindende krav om mer fornybar

(nyhetssak med kommentarer fra rådgiver Ane T. Brunvoll) 

EU lanserer regelverk for CO2-lagring

(nyhetssak med kommentarer fra rådgiver Aage Stangeland) 

Anne Karin Sæther

Informasjonsansvarlig, Miljøstiftelsen Bellona 

Vurdert til: av 18 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

 
Mandag lander utenriksminister Støre i Beijing for å diskutere miljø. Nye tall viser at Norge er en del av Kinas miljøproblemer.

Vestens forhold til Kina
Oscar Wildes roman "Bildet av Dorian Gray" illustrerer Vestens forhold til Kina. I romanen møter vi en ung mann som er besatt av tanken om å forbli evig ung og umerket av livet. Han ønsker at bare portrettet hans skal merkes av livets gang – og det skjer! Dorian Gray lever i mange år, like vakker, mens han hengir seg til sansenes fornøyelser. Men portrettet hans blir stadig mer vansiret.

De enorme miljøproblemene i Kina er baksiden av vårt eget forbrukersamfunn. Seksten av verdens 20 mest forurensede byer er i Kina. Rundt 750 000 mennesker dør årlig av luftforurensing. I Den gule flod og Yangtze, to av verdens største elver, holder alt liv på å dø. Rent vann er mangelvare i store deler av landet. Kina ble i fjor verdens største utslippsnasjon av CO2.

Kinas problem er vårt
WWF og Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) har i rapporten "Norwegian Consumption, Chinese Pollution" estimert hvor mye CO2-utslipp norsk forbruk genererer i Kina. Vårt "CO2-avtrykk" i Kina er nesten tredoblet i perioden 2001-2006, fra 2,4 til 6,8 millioner tonn. En typisk norsk husholdning forårsaker nesten like store CO2-utslipp i Kina som en gjennomsnitts kineser, henholdsvis 3,4 tonn og 3,8 tonn i året. Men klimatrusselen er global: Kinas CO2-problem er også vårt CO2-problem.

Regjeringen la i august frem en ny Kina-strategi. To av Regjeringens satsningsområder er handel og miljø. Under besøket skal utenriksministeren undertegne en avtale om klimasamarbeid. Dette åpner spennende muligheter. Den store utfordringen i Norges forhold til Kina er å utvikle "klimasmarte" relasjoner. Både Norge og Kina ønsker å bli lavutslippssamfunn. Hvordan kan vi støtte hverandre på den veien, gitt våre respektive fortrinn?

Våre råd til Jonas Gahr Støre og hans følge er:

1. Stå på! En rammeavtale for klimasamarbeid vil være et viktig grunnlag for videre, økt samarbeid.

2. Vær ydmyke: Innrøm at Norge er en del av problemet og ta initiativ til samråd om tiltak som kan gjøre vestlig etterspørsel til en driver for mer bærekraftig produksjon i Kina.

3. Forplikt dere til å investere i teknologioverføring som minsker CO2-utslipp, gjerne 1 millard kroner i året! Det er nemlig beløpet WWF og NTNU har beregnet det ville ha kostet i CO2-kvoter om våre kinesiske forbruksvarer hadde vært produsert i Europa.

4. Utnytt kompetanse: Norge har dyktige kompetansemiljøer som er viktige i utmeislingen av en lavkarbon fremtid. Kina har vekst, et enormt marked og meget snart kompetansemiljøer som utkonkurrerer våre. Langsiktige rammevilkår for kobling av norsk miljøkompetanse opp mot arbeid for lavkarbonutvikling i Kina er en investering i fremtiden – også kunnskapsnasjonen Norges.

5. Fremme næringssamarbeid for bærekraft: Norge har sterke næringsmiljøer på karbonfangst og fornybar energi. Det kinesiske marked har potensial til å skalere opp produksjonen av klimasmarte teknologier og gjøre dem konkurransedyktige globalt. Å fremme medvirking av norske aktører i denne prosessen vil både støtte Kinas omstilling og næringsmiljøene vi trenger for å bli et lavutslippssamfunn.

Mot slutten av romanen forstår Dorian at livsstilen hans ikke kan fortsette. Portrettet er blitt en stadig mer grufull påminnelse. Han forsøker å gjøre opp for seg, men det blir bare halvhjertet og overfladisk. Til sist kan han ikke utstå bildet. Idet han dolker portrettet hører tjenerne et skrik. De løper inn og finner Dorian død på gulvet – grotesk deformert.

Klimasmart retning
Tiden for halvhjertede og overfladiske tiltak er over. Regjeringens nye Kina-samarbeid kan bli et viktig skritt i en gjennomgripende prossess med å dreie norsk politikk i klimasmart retning.

God reise!

RASMUS REINVANG, WWF Norge
LIN LI, WWF Kina
GLEN PETERS, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, Trondheim

Vurdert til: av 18 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg fikk en kommentar på boken min i dag at det var uheldig at jeg skriver om såpass mye politikk i boken min, Kampen om klimaet, i stedet for å utelukkende fokusere på det vitenskaplige fordi jeg angivelig skal være "stemplet" som liberalist og dermed automatisk ikke troverdig til å fronte en sak mot klimapanelet. Videre mente han at det var uheldig at folk tror at klimaskeptikere stort sett bare er liberalister.

La meg først si at miljøaktivister har brukt tvilsomme argumentasjonsmetoder i en årrekke og en av dem er personangrep. En blir mistenkeliggjort og diskreditert for ens arbeidsgiver, politiske meninger og religion. Og hadde det eksistert en seksuell legning som heter "petrofili" (folk som tenner på gass) kunne man være temmelig sikker på at dette også ville blitt brukt i mot dem. Jeg tar avstand fra alle slike personangrep og hetsing. Boken min bør vurderes på egne bein, uten å tenke person.

Når det er sagt er det en viss sammenheng mellom liberalisme og klimaskeptikere og den er som følger: de fleste klimaskeptikere er ikke liberalister, men de fleste liberalister er klimaskeptikere. Det er også sant at sosialistiske velgere er kraftig underrepresentert blant klimaskeptikerne. Hvorfor er det slik?

For å være klimaskeptiker i dag må man oppfylle visse kriterier:

1) selvstendighet: man må være i stand til å gå i mot strømmen og være såpass tankemessig selvstendig og selvsikker at man tør å mene noe som 90% eller mer er uenige med.

2) objektivitet: man må være opptatt av å finne den vitenskaplige sannheten, uavhengig av følelser, ideologi og fordommer.

3) rasjonalitet: man må ha evnen til å være en aktiv tenker, det vil si sikker på det man virkelig vet og kritisk til de tingene man ikke vet

Det bør ikke sjokkere at man finner mange forskere med slike egenskaper. De beste forskerne er åpenbart både selvstendige, objektive og rasjonelle. Grunnen til at konservative og særlig liberalister er kraftig overrepresenterte blant klimaskeptikerne er at det er disse som tilnærmer seg politikken på en mest mulig selvstendig, objektiv og rasjonell måte.

For venstresiden dreier politikk seg om følelser, mens for høyresiden og særlig for liberalister dreier det seg om fornuft og vitenskap. Siden liberalister er de aller mest rasjonelle og virkelighetsorienterte av de politiske aktive er det logisk at de aller fleste liberalister er klimaskeptikere.

Vurdert til: av 18 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I 1999 publiserte Michael Mann en studie som ble brukt svært aktivt av klimapanelet i 2001 og var en av hovedårsakene til at Kyoto-avtalen ble underskrevet. Den viser temperaturen på den nordlige halvkule de siste 1000 årene. Slik ser den ut:

Studien var nøkkelbeviset som ble brukt for å vise at oppvarmingen i det 20. århundret ikke kunne skyldes naturlig variasjon, det måtte være menneskeskapt.

I etterkant viste deg seg at det var gjort svært mange feil og brukt ekstremt dårlig vitenskaplig metode for å konstruere denne grafen. Studien ble aldri kvalitetssikret og på grunn av inkompetanse og vitenskaplig uredelighet i klimapanelet er feilen ennå ikke korrigert i den siste klimarapporten, hele 5 år etter at feilene i studien ble påpekt. Jeg beskriver denne skandalen i detalj i boka mi, KAMPEN OM KLIMAET.

Studien til Mann var i hovedsak bygget på treringer. Nå har forskeren Craig Loehle kommet med en alternativ rekonstruksjon basert på andre proxyer, slik som borehulldata. Da ser plutselig grafen helt annerledes ut. Nedenfor er en rekonstruksjon av ca 2000 år med global temperaturvariasjon:

Loehle ble opprinnelig mye kritisert for studien sin på grunn av en del feil. Denne grafen er den korrigerte versjonen, og han har fått mye ros for å imøtekomme all kritikk og korrigere alle påpekte feil svært raskt. Dette i sterk motsetning til Michael Mann og en rekke uredelige klimaforskere som fremdeles nekter å korrigere åpenlyse feil i studien.

Det er verdt å merke seg at studien til Loehle stopper i 1935 og inneholder følgelig ikke de siste 70 år med klimaendringer, og det er derfor mulig at temperaturen i dag fremdeles er høyere enn på 2000 år. Poenget er like fullt at Loehles rekonstruksjon viser med all mulig tydelighet at den moderne oppvarmingen kan være helt naturlig.

Fra ca år 850 til år 1600 falt den globale temperaturen i følge denne studien med ca 1,2 grader Celcius, og jorden varmet opp jevnt og trutt siden 1600. Frem til 1935 har oppvarmingen vært ca 0,7 C. Selv om det skulle vise seg at oppvarmingen fortsetter videre fra 1935 viser studien med all mulig tydelighet at naturlig variasjon er meget stor og at oppvarmingen de siste 30 årene derfor kan være naturlig.

Studien er altså svært viktig ettersom den sparker beina under alle empiriske bevis for at den moderne oppvarmingen er spesiell og menneskeskapt.

Vurdert til: av 19 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg har fått min første bokanmeldelse av en klimaforsker, Rasmus Benestad, og jeg må si at jeg ble positivt overrasket. Boka mi fikk langt bedre kritikk enn forventet, tatt i betraktning av at Benestad tilhører fagmiljøet som blir heftig kritisert i boken min for inkompetanse og vitenskaplig uredelighet.

Kvalifiserte innvendinger
Benestad skal ha ros for å være ærlig nok til å innrømme at han ikke har greie på det aller meste jeg skriver om i boka mi. Han kommer også med noen legitime innvendinger, nemlig mangelen på referanseliste. Boka ble utgitt i hui og hast for å rekke fredsprisutdelingen til Al Gore og Klimapanelet, og referanselisten rakk dermed ikke å komme med i første opplag. Dette vil utbedres i neste opplag.

Benestad påpeker også en del unøyaktigheter i boka som i all hovedsak skyldes at jeg forenkler fordi jeg skriver for et bredt publikum. Jeg har bevisst vært nokså vag og kvalitativ i deler av boka mi for å ikke oversvømme leseren med tall og kompliserte resonnementer. Enkelte steder forenkler jeg tydeligvis litt for mye, i hvert fall for Benestads smak.

Jeg skriver at vanndamp står for 95% av drivhuseffekten, og dette slår Benestad kategorisk fast som feil. For det første burde det stått vanndamp og skyer i boka. (Skyer produseres av vanndamp.) For det andre burde det gjerne blitt opplyst om at tallet ikke kan måles direkte, men beregnes ved hjelp av klimamodeller. Åpenbart er dette tallet derfor omstridt, men ikke direkte feil slik Benestad hevder. Det burde derfor stått at vanndamp og skyer til sammen står for den desidert største andelen av drivhuseffekten, kanskje så mye som 95%.

Benestad mener også at det er feil når jeg skriver at havet og jordoverflaten oppvarmes like raskt. Faktum er at målingene viser at havet varmet opp raskere i første halvdel av det 20. århundret, men senere i andre halvdel. Men bakkemålingene, særlig i andre halvdel av det 20. århundret er svært omstridt og trolig feil. I følge en studie av McKitrick og Michaels (2007) viser bakkemålingene en klar korrelasjon med den lokale økonomiske veksten, hvilket impliserer lokal varmeøyeffekt som følge av landskapsendringer, og ikke global oppvarming. Så mye som 50% av den observerte oppvarmingen siden 1980 kan være målefeil. Korrigert for dette er oppvarmingen på bakken og i havet like stor, også de siste 30 årene.

Videre skriver jeg i boka at klimapanelet har nedjustert projisert havøkning i siste rapport, og dette mener Benestad er feil. Like fullt, i følge FNs siste klimarapport vil havstigningen være 18-59 cm det neste århundre (38.5 cm er midtpunktet), mens den forrige rapporten sier 9-88 cm (48.5 cm som midtpunkt). Både midtpunktet er høyere i forrige rapport og viktigere: øvre estimat. Så vidt jeg kan bedømme tar Benestad feil her, men kanskje han misforstod?

I det store og det hele har altså Benestad få eller ingen substansielle innvendinger i de delene av boken min som han selv har kompetanse innen, og det er hyggelig. Jeg setter pris på korrigeringer av feil og mangler i boka, for det bidrar til å gjøre den bedre i fremtidige opplag. Jeg er ikke ekspert på noen av områdene jeg skriver om, og det er derfor garantert å snike seg inn en og annen småfeil eller unøyaktighet.

Ikke fullt så kvalifiserte innvendinger
Verre går det når han uttaler seg utenfor sitt eget fagområde, slik som innen statistikk og vitenskaplige forutsigelser. For eksempel tror Benestad at jeg forveksler enkle statistiske modeller med fysiske modeller, som er bygget på fysiske prinsipper. Her gjør han omtrent samme amatørmessige feil som Helge Drange og Knut Alfsen i deres tilsvar til Kjell Stordahl i forskning.no:

Fra et prognoseperspektiv er det revnende likegyldig hvordan en modell er bygget opp. Begge vil måtte evalueres på nøyaktig samme kvantitative måte. Så lenge systemet en modellerer er heftet med store usikkerheter er det mer enn nok plass til overtilpasninger, uansett modelltype. Jo større usikkerheten er, jo mindre imponerende er det at en modell stemmer overens med den observerte virkeligheten. Selv en imponerende match sier da overhodet ingenting om modellen egner seg til å spå fremtiden eller ikke, og dette gjelder statistiske modeller så vel som fysiske.

Så lenge det finnes seleksjonskriterier for en modell er det fullstendig irrelevant at den er bygget på fysiske prinsipper. Åpenbart finnes slike seleksjonskriterier i klimapanelet: panelet inkluderer selvfølgelig ikke modeller som ikke stemmer overens med fortidens klima. Dermed er man garantert at de modellene som faktisk inkluderes i klimapanelet ser riktige ut i fortiden, men de kan fremdeles være fullstendig feil i fremtiden.

Anerkjente internasjonale eksperter som J Scott Armstrong, Kesten Green og nå også norske Kjell Stordahl har forsøkt å forklare disse elementære forutsigelsesprinsippene til klimaforskere, men til ingen nytte. Av en eller annen grunn glir dette ikke inn. De lukker seg i sitt eget fagfelt og nekter å høre på ekspertene.

Bedre går det ikke når Benestad forsøker å fremstille Mann som den kompetente forskeren, og McIntyre og McKitrick som de inkompetente. Kritikken mot Mann går utelukkende på statistiske metoder og generelle vitenskaplige prinsipper, og denne kritikken er blitt grundig verifisert av to uavhengige kongressutnevnte vitenskaplige paneler, National Academy of Sciences (NAS)-panelet og Wegman-komitéen.

Sistnevnte komité bestod av flere av USAs mest anerkjente eksperter i statistikk, og dommen over den såkalte hockeykøllegrafen var knusende. Så elementære feil ble gjort at Wegman og hans kolleger så seg nødt til å gå i gjennom utdannelsen til hele fagmiljøet rundt Mann og det var da de oppdaget at de var inkompetente. De (inkludert Benestad) mangler tilstrekkelig utdanning innen statistikk og uttaler seg med en tyngde som de ikke er faglig skikket til. Det er riktig at Michael Mann nyter stor anerkjennelse i dette miljøet, men hva betyr det når disse andre forskerne er like inkompetente innen statistikk og vitenskaplig metode som Mann?

Jeg har aldri hevdet, slik Benestad påstår, at alle klimaskeptikere er kompetente og at alle forskere i klimapanelet er inkompetente. Klimapanelet er stort og klimatologi er et veldig bredt og tverrfaglig tema, som Benestad påpeker. Men de fleste fagområder er ikke direkte relevante for spørsmålet om hvordan klimaet har endret seg i fortiden og hvordan det kommer til å endre seg i fremtiden. Det er innenfor disse nøkkelområdene at det er påvist inkompetanse blant en rekke sentrale forskere i klimapanelet, og feil i denne sentrale delen av klimatologien forplanter seg til absolutt alle andre områder.

Hvor stort problemet med inkompetanse og vitenskaplig uredelighet er gjenstår ennå å finne ut, men skandalen vokser stadig i omfang etter hvert som uavhengige forskere har begynt å kvalitetssikre forskningen som klimapanelet bygger på. Den vitenskaplige verden er i ferd med å våkne opp til erkjennelsen av at klimaforskningen er i en faglig og etisk krise.

Vurdert til: av 20 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

StatoilHydro vil fortsette med sine gigantiske utslipp av CO2 og andre forurensende gasser fra Snøhvitanlegget på Melkøya, og har søkt SFT om lov til omfattende fakling i 6 nye måneder.

Uansett hvordan man snur og vender på det er dette umoralsk ressurs-sløsing og klimaforurensing på høyeste nivå. Anlegges må stenges til problemene er under kontroll.

Grunnen til at StatoilHydro vil slippe ut så mye CO2, er at feil ved gass-prosessanlegget på Melkøya gjør at de ikke kan behandle all gassen som strømmer inn fra Snøhvitfeltet. Det logiske i en slik situasjon er selvsagt å holde anlegget stengt inntil problemet er løst. StatoilHydros forslag til løsning er å brenne opp all fossilgassen som de ikke klarer å kjøle ned i prosessanlegget, samtidig som de eksporterer den gassen de klarer å behandle.

Fram til juli vil de brenne opp mer gass enn gasskraftverket på Kårstø trenger på et helt år. Dette vil utgjøre 10% av hele Norges oljesektorutslipp, eller halvannen gang SAS utsliupp fra flytrafikken i Norge i 2007. Like mye som de brant på to måneder i fjor.

Ettersom StatoilHydro åpenbart ikke eier magemål, må SFT utvise kløkt og ikke la seg overkjøre av det halvstatlige oljeselskapet. Søknaden må avslås.

StatoilHydro har demonstrert en rekke tilfeller av svak klimaforståelse i det siste, blant annet gjennom disse utslippene, salget av pelletsvirksomheten og investeringene i oljesand i Canada. Dette kan indikere behov for sterkere statlig styring.

Greenpeace anmeldte StatoilHydro i oktober 2007 for de ekstreme sot-og klimagassutslippene fra Melkøya. Verken politiet eller SFT har konkludert i denne saken ennå, men vi forventer tøffe reaksjoner. Vi håper det ikke blir nødvendig å anmelde SFT.

Truls Gulowsen

Vurdert til: av 17 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I dag er det ekstremt fokus på utslipp av klimagass per capita. Alle klimaavtaler er strukturert rundt dette: de rike landene, som har høye utslipp per capita, må redusere sine utslipp mest, slik at de fattige landene også kan bli rikere. Men er dette rettferdig?

Ved å insistere på å bruke per capita-tall som basis sier man i realiteten at vi skal se bort i fra befolkningsvekst som en kilde til klimagassutslipp. Men dette er jo helt meningsløst. Vi i Vesten har de siste 50 årene brukt våre penger på å bygge infrastruktur, bedre helsevesen, bedre arbeidsplasser og generelt bedre materielle liv, mens i ulandene har man i stor grad brukt sine penger på å få mange barn. Men i klimaregnskapet "teller" ikke dette fordi utslipp måles per capita.

Men dersom vi ser på de faktiske utslippstallene til de forskjellige verdensdelene målt i absolutte tall ser vi at befolkningsvekst er en viktigere kilde til CO₂-utslipp enn økonomisk vekst.

I perioden 1980-2005 hadde Nord-Amerika (primært USA) en økning i CO₂-utslippene på 28%, mens Europa stod i ro i samme periode og Eurasia (primært Russland) falt med 15%. Sør- og sentral-Amerika, derimot, økte med 76%. Midtøsten økte med hele 194%, Afrika med 95% og Asia og Oseania 192%.

I 1980 hadde Vesten (Nord-Amerika+Europa) en andel på 55% av verdens utslipp, mens i 2005 var andelen falt til 41%. Jeg har dessverre ikke tall lengre tilbake i tid men de viser helt klart at det er i ulandene at CO₂-utslippene har økt mest, og det er her hovedtyngden av verdens drivhusgassutslipp kommer i fra.

Det som er interessant å merke seg er hvor stor vekst det har vært i Afrika, Midtøsten og India (300% økning i CO₂-utslipp). Afrika har siden 1980 ikke hatt noe økonomisk vekst, men har likevel doblet CO₂-utslippet sitt. Midtøsten har vært en økonomisk sinke, men har like fullt 3-doblet CO₂-utslippet sitt. India hadde ingen økonomisk vekst frem til godt ut på 1990-tallet men har likevel klart å 4-doble CO₂-utslippet sitt! Hvordan er dette mulig? Svar: befolkningsvekst.

De rike landene har hatt minst økning i CO₂-utslipp til tross for betydelig økonomisk vekst. Regnestykket mitt viser hvor meningsløst det er å utelukkende måle CO₂-utslipp per capita, for da fjerner man den største kilden til økte drivhusgassutslipp, nemlig befolkningsvekst.

Særlig tre regioner peker seg ut som fremtidens store befolkningsvekstområder: Afrika, Midtøsten og India. I disse områdene ser vi ingen tegn til oppbremsing i befolkningsveksten og dersom de fortsetter i samme tempo i noen tiår til vil det bo 5-10 milliarder flere mennesker i disse regionene om 50-100 år.

Klimaforliket har som målsetning å gjøre Norge klimanøytralt innen 2030. Da er det kanskje verdt å tenke litt på at befolkningsveksten i de tre nevnte regionene alene medfører en økning i CO2-utslipp tilsvarende to klimaforlik i året. Det betyr at allerede i juli i år har alt det vi har tenkt å slite og betale milliarder av kroner for å oppnå innen 2030 blitt spist opp av befolkningsveksten i uland.

I min bok KAMPEN OM KLIMAET: til forsvar for menneskeheten viser jeg hvordan verden kan få i både pose og sekk, nemlig å redusere fremtidige CO₂-utslipp dramatisk i verden uten å kutte ned på vår levestandard. Metoden består i øke den økonomiske veksten og friheten i verden, særlig i de fattigste og minst kapitalistiske landene i verden. Da vil nemlig det samme skje der som har skjedd i Vesten: befolkningsveksten faller. Jo høyere økonomisk vekst og større frihet, jo raskere faller befolkningsveksten ned mot null.

I løpet av en 50-100 årsperiode kan det på verdensbasis være snakk om 5 milliarder færre mennesker med vestlig levestil enn i et Kyoto-spor. Det utgjør glatt 1000 klimaforlik. Det kjekkeste fra et humanistisk ståsted er at dette bare kommer som en heldig bieffekt av massiv fattigdomsutryddelse. Den økte rikdommen gjør også alle disse regionene i stand til å tilpasse seg eventuelle klimaendringer som måtte komme.

Vurdert til: av 27 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

VG skriver at for å få vesentlig kutt i CO2 må bensinprisen trolig dobles til 25 kroner literen. Dette vil gjøre det svært mye dyrere å kjøre bil og ta fly. I tillegg er det store CO2-utslipp i forbindelse med matproduksjon. Kjøttpriser vil trolig også måtte stige tilsvarende dramatisk. I sum er det ikke usannsynlig at en heltidsarbeider i snitt må betale 30.000 kroner ekstra i CO2-avgifter og dyrere varere per år.

Hva betyr dette i praksis for økonomien til nordmenn? Dersom vi legger til grunn en realrente på 5% vil hver heltidsarbeider tape 2 millioner kroner på 30 år. En familie hvor både mor og far arbeider fulltid vil altså til sammen tape 4 millioner kroner.

Dette er mye penger. Det utgjør 15 biler som en familie ikke har råd til. Eller et eget hus. Eller 4 barn. Eller pensjonen. Eller 4 universitetsutdannelser. Eller 100 sydenferier for hele familien.

Dette er hva klimaforliket trolig vil bety for Ola og Kari Nordmann. Og da tar jeg ikke med konkursene og tap av konkurranseevne som følge av de dramatisk dyrere produksjonskostnadene i Norge. Og hva får de igjen for dette? I følge Bjørn Lomborg utsetter vi den globale oppvarmingen i år 2100 med 20 dager.

I min bok KAMPEN OM KLIMAET: til forsvar for menneskeheten tar jeg et oppgjør både med føre var-prinsippet, miljøbevegelsen og klimapanelet. Føre var betyr "skyldig inntil det motsatte er bevist," og nå har vi fått et svar på hva dommen er i praksis. 2 millioner kroner per heltidsarbeider er trolig svaret.

Er dommen rettferdig? Holder bevisene i retten? Al Gores film "En ubehagelig sannhet" ble dømt i britisk høyesterett for usannheter og propaganda, og FNs klimapanel ville trolig lidd samme skjebne. Det nordmenn bør spørre seg selv er om de er villig til å akseptere en bot på 2 millioner kroner, uten beviser, uten rettssak og uten forsvar, bare for å være føre var.

Vurdert til: av 17 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende