Denne uka startet forhandlingene om et klimaforlik på Stortinget opp igjen. Det er maktpåliggende å lykkes. Norske CO2-utslipp ligger an til å bli ca. 45 prosent høyere i 2010 enn i 1990 – stikk i strid med alle intensjoner, inkludert Norges forpliktelser under Kyoto-avtalen. Men for å få fart på sakene, må politikerne fjerne Finansdepartementets lammende vetorett over virkemidlene i klimapolitikken.
Av Rasmus Hansson, generalsekretær WWF-Norge

Lammende effektivitetskrav
Opposisjonen stiller i klimaforhandlingene med en lang liste over mulige tiltak. Regjeringen – ved Finansdepartementet og statsminister Jens Stoltenberg – har svart med et prinsipp: Alle virkemidler skal og må være kostnadseffektive. Ideen går ut på at man bare skal gjennomføre de miljøtiltakene som gir mest utslippsreduksjon for de pengene man putter inn. Det høres uangripelig ut. Ingen vil vel sløse med pengene, og særlig ikke hvis de skal hentes fra våre mikroskopiske miljøbudsjetter. Men i praksis har prinsippet om at miljøpolitikken skal og må være kostnadseffektiv, ført til at Norge knapt har hatt noen klimapolitikk i det hele tatt.

Kort historietime: Dette er ikke første gang politikerne vedtar norske klimamål. I 1989 bestemte Stortinget at utslippene av den viktigste klimagassen, CO2, skulle stabiliseres på 1990-nivå innen år 2000. Siden har utslippene økt år for år. Nå regner Statens forurensningstilsyn med at CO2-utslippene i 2010 vil ligge nær 45 prosent over nivået i 1990. I hele denne perioden har prinsippet om kostnadseffektivitet ligget til grunn for klimapolitikken. Resultatene er mildt sagt råtne.

Til tross for vedtatte mål har politikerne bevisst unnlatt å sette i verk en lang rekke tiltak som kunne ha fått de norske utslippene ned. Det gjelder for eksempel støtte til ny fornybar energi, krav om vannbåren varme, kommunale klimaplaner, full opprusting av kollektivtrafikken osv. I hodet til de dominerende sosialøkonomer har disse tiltakene usikker verdi. Hva koster egentlig en kommunal klimaplan, og hva får vi igjen? Hvor mange vil bruke en støtteordning for ny energi, eller velge toget når dobbeltsporet er ferdig? Høyst usikkert. Tryggest å la være.

De eneste tiltakene – fortsatt i hodet til de samme sosialøkonomer – som fullt ut virkeliggjør prinsippet om garantert kostnadseffektivitet, er generelle økonomiske virkemidler. Det vil si miljøavgifter og omsettelige utslippskvoter. Slike virkemidler er i prinsippet både næringsnøytrale og lette å holde styr på – og sørger dessuten for at det er forurenseren som betaler. I teorien. Men i praksis har det vist seg at miljøavgiftene ikke blir innført i et omfang som monner. Politikerne er redde for å plage velgerne med nye avgifter. Næringslivet sammenligner seg med konkurrenter i andre land, og griner seg til gratis utslippskvoter. Motstanden gjør at avgiftene ikke kommer – eller de settes så lavt at selv ikke FrP skal legge merke til dem. Dermed havner vi i en situasjon der vi a) ikke kan gjøre noe som muligens ikke er kostnadseffektivt, og b) ikke kan gjøre det som er kostnadseffektivt heller. Resultatet sier seg selv.

Troverdighet hjemme gir innflytelse ute
Prinsippet om en kostnadseffektiv miljøpolitikk må få den plassen det fortjener: Det er en helt nødvendig del av en global klimapolitikk. Framveksten av den globale økonomien gjør at virkemidler som miljøavgifter blir vanskelige å utnytte fullt ut i ett land. Vi trenger et internasjonalt regime med klare og aksepterte mål, som styrer investeringene dit de trengs mest og som legger restriksjoner på dem som tåler det. For å få et slikt system på plass, må de internasjonale klimaforhandlingene lykkes. Her har Norge til nå spilt en offensiv og konstruktiv rolle. Men denne rollen trues av en mislykket innenlands klimapolitikk. Det viktigste hinderet for en forpliktende, internasjonal klimaavtale, er verken amerikanere, kinesere eller oljelobbyen. Det er den gjensidige mistilliten partene imellom. Alle er redde for å bli lurt til å bære større byrder enn andre. Det eneste botemiddelet mot mistillit er konsekvens. Hvis vi ønsker en pådriverrolle, må vi samtidig vise at det er mulig å redusere klimautslippene – teknologisk, politisk, økonomisk. I dag er det styrtrike oljelandet Norge en sinke når det gjelder å kutte egne utslipp. Slik er vi med på å skape den mistilliten som varmer kloden dag for dag.

Kostnadseffektivitet må underordnes styringseffektivitet
Men vi trenger også en effektiv innenlands klimapolitikk av hensyn til oss selv. Det er riktig at det finnes en del billige tiltak i utviklingsland i dag. Men alle er enige om at disse økonomiene skal få lov til å vokse. Billige klimatiltak i u-land er følgelig en meget begrenset ressurs. Også her i landet må vi utvikle infrastruktur, produksjonsliv og planleggingsverktøy som gjør det rasjonelt for innbyggere, bedrifter og offentlige virksomheter å redusere sine egne klimautslipp, istedenfor å peke på naboens. Alle sektorer må forplikte seg på reduksjonsmål – og legge kostnadseffektivitet til grunn når de skal velge virkemiddel for best og billigst å nå målene. Det er noe annet enn å peke på at det kanskje kunne ha blitt billigere å kutte utslipp et annet sted. Ideen om kostnadseffektivitet må ikke lenger få lov å stanse helt nødvendige omstillinger, bare fordi de samfunnsøkonomiske effektene er vanskelige å måle, eller fordi gevinsten ligger langt fram i tid. Forhandlingene om et klimaforlik er en perfekt anledning til å justere kursen. Det blir verre jo lenger vi venter.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende