Når Kyoto-protokollen utløper i 2012 er det meningen at de som har skrevet under på Klimakonvensjonen skal bli enige om nye forpliktelser for å redusere klimagassutslippene . Avtalen for den neste forpliktelsesperioden skal være ferdig forhandlet i København om ett år. Men det blir ingen dans på roser: Hør bare:

· Partene er ikke enige om de skal lage en helt ny protokoll til erstatning for Kyoto, eller om de skal bygge på dagens gjeldende Kyoto-avtale. Derfor foregår forhandlingene i to ulike spor, og veldig mange av de samme spørsmålene må opp flere ganger.
· Partene er ikke enige om hvor lenge en ny avtale skal gjøres gjeldende.
· Partene er ikke enige om hvor store forpliktelser de landene som i dag har forpliktelser skal ta.
· Ingen vet om USA har tenkt å være med å forhandle om utslippskutt. Kan Obama ”bring about change”, eller fortsetter USA som før?
· Partene er ikke enige om nylig industrialiserte land som Sør-Korea, Singapore, m.fl bør ha forpliktelser, det vil si hvorvidt de en gang i fremtiden kan bli nødt til å påta seg forpliktelser.
· Partene er ikke enige om det bør stå noe om utslippskutt i fattige land, i betydningen hvor mye mindre utslippene skal vokse med enn det de vil om landene ikke gjør noe som helst.
· Ikke alle partene er helt enige om at det må være vitenskapelig baserte anslag om hva som skal til for å unngå farlige klimaendringer som skal legges til grunn for forhandlingene. Noen vil at landenes (svært begrensede?) muligheter til å redusere skal være retningsgivende.

Likevel er det håp. De diskuterer nå et tekstforslag som slår fast behovet for utslippskutt i spennet 25-40 prosent i 2020, sammenlignet med 1990-nivå. Japan, Australia og Canada kjemper imot en slik tallfesting. De tre landene fikk sin velfortjente ”dagens fossil” tirsdag 9.desember. Verstingprisen som deles ut av Climate action network gikk dermed til kjente verstinger. Vi vet at Erik Solheim vil støtte 25-40 % spennet, men kan vi håpe at han vil slå fast at Norge vil gå for 40 prosent dersom de toneangivende landene vil gå for et slikt mål?

En måte å kutte utslipp på, er å la være å hugge regnskog. Dette er kanskje det spørsmålet som er det heteste på dette møtet: Hvordan skal avtalen som tar vare på regnskogen se ut? Tjue prosent av klimautslippene i verden kommer fra avskoging i tropene, og det regnes som svært billig å redusere disse klimautslippene. Tar man med avskoging, blir Indonesia verdens tredje største klimasynder, bare slått av Kina og USA. Det haster å få en slutt på nedhuggingen, renskogen må også bevares av andre årsaker. Rike land må forplikte seg med penger.

En annen og mindre konstruktiv måte å kutte utslipp på er å endre regelverket for rapportering av karbonbinding i egen skog. Her har Japan og Russland foreslått nye måter å regne på som reduserer utslippene i EU med 10 prosent, uten at EU egentlig kutter utslipp. Slike og liknende forslag vil garantert komme på bordet når man forhandler videre. Alle landene vil selvsagt at utslippskuttene skal være så store at de merkes – for alle andre enn dem selv.

Ser vi bort fra at norske utslipp fortsatt stiger, er det en glede å være norsk i Poznan. Våre posisjoner på klimakutt er kjente og konstruktive, og vi er et av de landene som gjør mest for å bidra til at verden kommer i mål med en avtale om nødvendige utslippskutt. There is no alternative.

Arild Hermstad er til stede i Poznan og følger forhandlingene

 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende