Krisepakken som regjeringen legger frem 26 januar, er kanskje de rød-grønnes siste sjanse til varig kursendring. Jens Stoltenberg maner til nasjonal dugnad, men den må dreie seg om noe mer enn flassende maling og hull i veien: får ikke pakken en sterk klima- og solidaritetsprofil, er det fare for at det rødgrønne prosjekt blir fort glemt som grått og ideologiløst.

Krise skaper endringsvilje
Etter tre fete år med de rød-grønne er det ikke noen betydelig kursendring å spore på klima- og energiområdet. Fullmaktene regjeringen fikk gjennom klimaforliket, er i praksis skuslet bort. Rekordoverskudd på stasbudsjettet som burde vært brukt til å dreie norsk industri i mer bærekraftig retning, er syltet ned i et megafond uten strategisk retning. Var det ikke slik at de rødgrønne ville noe? Ironisk nok er det kanskje det magre året som gir regjerningen den best muligheten til å bruke offentlige midler til å styre næringsutviklingen.

Som Miljø- og utviklingsminister Solheim var rask til å påpeke: kriseforståelse gir er en unik mulighet til endring. Opprusting av kommunale bygg er vel og bra, men bidrar knapt til kursendring mot en mer bærekraftig utvikling. Blir fremskynding av veiprosjekter en hovedpost, så er det en sementering av dagens utviklingsbane og nok en misbrukt mulighet. Dersom nasjonal infrastruktur er det eneste saliggjørende, så bygg i det minste en regional høyhastighetsbane!

Fattigdomskrise, klimakrise og finanskrise
Stoltenberg maner til nasjonal dugnad.  Det bør bety noe mer enn å ta igjen forsømt vedlikehold. Kan veien ut av finanskrisen samtidig bidra til å møte den globale fattigdomskrisen og klimakrisen? Gjennom støtte til FNs miljøprogram (UNEP) sitt prosjekt for en grønnere verdensøkonomi antyder regjeringen at dette er interessante tanker. Den 26. får vi se om de har maktet å omsette dette til handling.

Bærekraftig stimuleringspakke
Det vi trenger, er en stimuleringspakke som
1) bidrar til å holde sysselsetningen oppe i Norge,
2) prioriterer bærekraftig næringsutvikling som både bidrar til reduksjon i klimagassutslipp i Norge og til utvikling av teknologi av global interesse og 3) gir teknologioverføring for bærekraftig økonomisk vekst i utviklingsland.

Det kan regjeringen få til gjennom en tiltakspakke for bærekraftige norske næringer gjennom støtte til teknologiutvikling, teknologioverføring og industribygging i utviklingsland. Dette kan realiseres som tunge privat-offentlige samarbeidsprosjekter hvor Norge inngår bilaterale avtaler med samarbeidsland og privat næringsliv, og hvor offentlige midler vil være nødvendige og utløsende for næringsomlegging både hjemme og ute.  

Noen eksempler: Utvikling av teknologi og industri for offshore vindproduksjon parallelt i Nordsjøen og til erstatning for kull til Kinas kystbyer, storskala utrulling av en solkraftindustri i Sør-Afrika, aluminiumsproduksjon basert på lokal gass i Nigeria med karbonfangst og –lagring, som erstatter forurensende og sløsende fakling. På alle disse feltene har Norge kompetanse og næringsinteresser som kan videreutvikles som nasjonal industri, samtidig som det bidrar til fattigdomsbekjempelse gjennom bærekraftig næringsutvikling.

Varig endring – ikke klatting
Ambisjonen og dimensjonene i dette må være slik at de utløser omlegging av industrisektorer i samarbeidslandene. Dette vil bidra til en bærekraftig utvikling i deler av verden hvor ”finanskrise” betyr at folk ikke greier å dekke sine mest grunnleggende behov. Og det vil kunne gi vesentlige bidrag til å løse klimakrisen. Detter innbærer ikke at norske arbeidsplasser skal ofres, men at vi bruker ressurser og kompetanse til noe som er større forsømt vedlikehold hjemme.  Kanskje vil miljøkvaliteten på krisepakken til og med avgjøre om de rødgrønne får fornyet tillit fra miljøbevisste velgere til høsten.

Arild Skedsmo, WWF

Tips oss hvis dette innlegget er upassende