WWF-Kina

 

 

 

 

 


Mens norske politikere diskuterer for og mot klimakutt på hjemmebane, øker norske klimautslipp i rakettfart – i Kina. Norge sparer milliarder på at forurensende produksjon foregår i utviklingsland.

De siste årene har utslippene av klimagasser i mange vestlige land flatet ut. Kritikere har fryktet at utslippsreduksjonene for en stor del skyldes at vestlige land overlater forurensende produksjon til utviklingsland som Kina. Nå er beviset kommet.

Sammen med NTNU kan WWF nå legge fram dokumentasjon på Norges bidrag til kinesiske utslipp. Tallene er dramatiske. Rapporten ”Norwegian Consumption, Chinese Pollution” viser at norsk import av elektronikk, maskiner og andre produkter bidrar til hurtig økende industriproduksjon, energibruk og klimautslipp i Kina.

Kinesiske CO2-utslipp som skyldes eksport til Norge, er nesten tredoblet i perioden 2001-2006 – til et rekordnivå på 6,8 millioner tonn. Den voldsomme veksten skyldes både at importen generelt øker, og at Norges import i økende grad kommer fra land med lave miljøstandarder og energiintensiv produksjon, som Kina. I perioden 2001-2006 steg Norges ”CO2-avtrykk” i utviklingsland samlet sett med 65 prosent – til 18 millioner tonn.

Billige kinesiske forbruksvarer er en stor del av forklaringen. Hvis dagens trender fortsetter, vil Ola og Kari Nordmann innen et tiår være ansvarlig for større klimautslipp i utlandet enn her hjemme. Allerede i dag er en gjennomsnittlig norsk husholdning ansvarlig for nesten like mye CO2-utslipp i Kina, som den gjennomsnittlige kineser – dvs. 3,4 mot 3,8 tonn per år.

I virkeligheten er det vestlig forbruk som står for en stor del av utslippsveksten i land som Kina og India. Her i landet har statsminister Jens Stoltenberg profilert seg på at Norge skal bli klimanøytralt. Vi vil aldri bli virkelig klimanøytrale før vi tar vår del av ansvaret også for de utslippene som oppstår når produksjonen av våre forbruksvarer foregår utenfor våre egne grenser.

I Europa er det nå innført en ordning for handel med utslippskvoter. Under denne ordningen må industrien betale for retten til å slippe ut klimagasser, og industriens utgifter dekkes inn gjennom prisene på de varene den produserer. Når Norge importerer klimabelastende varer fra europeiske land, må vi altså betale for den forurensningen vi er ansvarlig for ute. Slik er det ikke når det gjelder import fra Kina eller andre utviklingsland. Hvis vi sammenligner importen fra u-land med tilsvarende import fra land innenfor det europeiske kvotehandelsområdet, ser vi at Norge sparer nesten tre milliarder kroner per år på å importere fra land uten en effektiv innenlands klimapolitikk.

Vårt internasjonale klimaansvar er en utfordring til norsk næringsliv, til norske forbrukere – og mest av alt: Til norske politikere. WWF mener Regjeringen over statsbudsjettet nå må sette av et beløp tilsvarende ”klimakostnaden” ved produksjonen av norske forbruksvarer i utviklingsland. Disse midlene bør gå til å finansiere klimatiltak i disse landene. På den måten kan vi både sikre at utviklingsland får tilgang på teknologi som gir lavere utslipp – og at Norge tar ansvar for utslippene som skapes av vårt eget, rekordhøye forbruk. I den globale økonomien er nemlig Kinas og Indias miljøutfordring også vår miljøutfordring.

Rasmus Hansson, generalsekretær WWF-Norge
Dr Glen Peters, Norges Teknisk-Naturvitenskapelige Universitet(NTNU)

 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende