Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Velgerne har gitt Jens Stoltenberg en enorm tillitserklæring. Klimakrisen er så stor og overveldende at velgerne snur seg mot store partier som lover trygghet, stabilitet og har vilje til å lede. Og er det noe vi nå trenger i klimakampen så er det en Regjering som kan lede!

Selvfølgelig er AP-velgere opptatt av miljø, nå er det opp til miljøbevegelsen å starte et samarbeid med AP og fagbevegelsen om å bygge et nytt samfunn basert på grønne løsninger. LO ønsker endring! Sterke krefter i AP er opptatt av miljø og skammer seg over at de norske utslippene øker og lite satsning på fornybar enerig.

WWF er klare – Det håper vi AP er også!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Les mer hos VG

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Dette sammenfaller med den minst aktive solen på over 200 år. Sist gang solen var så inaktiv som nå var rett før en lengre kuldeperiode i den lille istiden. Denne perioden toppet seg i 1814 da Themsen bunnfrøs.

Mye kan tyde på at vi nå er på vei inn i en ny slik liten istid i de neste par tiårene. Det vil i såfall bety flere kulde- og snørekorder. Vi har nå hatt en finansboble som har sprukket. Er disse kulderekordene de første tegnene på klimaboblen som sprekker?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Krise skaper endringsvilje
Etter tre fete år med de rød-grønne er det ikke noen betydelig kursendring å spore på klima- og energiområdet. Fullmaktene regjeringen fikk gjennom klimaforliket, er i praksis skuslet bort. Rekordoverskudd på stasbudsjettet som burde vært brukt til å dreie norsk industri i mer bærekraftig retning, er syltet ned i et megafond uten strategisk retning. Var det ikke slik at de rødgrønne ville noe? Ironisk nok er det kanskje det magre året som gir regjerningen den best muligheten til å bruke offentlige midler til å styre næringsutviklingen.

Som Miljø- og utviklingsminister Solheim var rask til å påpeke: kriseforståelse gir er en unik mulighet til endring. Opprusting av kommunale bygg er vel og bra, men bidrar knapt til kursendring mot en mer bærekraftig utvikling. Blir fremskynding av veiprosjekter en hovedpost, så er det en sementering av dagens utviklingsbane og nok en misbrukt mulighet. Dersom nasjonal infrastruktur er det eneste saliggjørende, så bygg i det minste en regional høyhastighetsbane!

Fattigdomskrise, klimakrise og finanskrise
Stoltenberg maner til nasjonal dugnad.  Det bør bety noe mer enn å ta igjen forsømt vedlikehold. Kan veien ut av finanskrisen samtidig bidra til å møte den globale fattigdomskrisen og klimakrisen? Gjennom støtte til FNs miljøprogram (UNEP) sitt prosjekt for en grønnere verdensøkonomi antyder regjeringen at dette er interessante tanker. Den 26. får vi se om de har maktet å omsette dette til handling.

Bærekraftig stimuleringspakke
Det vi trenger, er en stimuleringspakke som
1) bidrar til å holde sysselsetningen oppe i Norge,
2) prioriterer bærekraftig næringsutvikling som både bidrar til reduksjon i klimagassutslipp i Norge og til utvikling av teknologi av global interesse og 3) gir teknologioverføring for bærekraftig økonomisk vekst i utviklingsland.

Det kan regjeringen få til gjennom en tiltakspakke for bærekraftige norske næringer gjennom støtte til teknologiutvikling, teknologioverføring og industribygging i utviklingsland. Dette kan realiseres som tunge privat-offentlige samarbeidsprosjekter hvor Norge inngår bilaterale avtaler med samarbeidsland og privat næringsliv, og hvor offentlige midler vil være nødvendige og utløsende for næringsomlegging både hjemme og ute.  

Noen eksempler: Utvikling av teknologi og industri for offshore vindproduksjon parallelt i Nordsjøen og til erstatning for kull til Kinas kystbyer, storskala utrulling av en solkraftindustri i Sør-Afrika, aluminiumsproduksjon basert på lokal gass i Nigeria med karbonfangst og –lagring, som erstatter forurensende og sløsende fakling. På alle disse feltene har Norge kompetanse og næringsinteresser som kan videreutvikles som nasjonal industri, samtidig som det bidrar til fattigdomsbekjempelse gjennom bærekraftig næringsutvikling.

Varig endring – ikke klatting
Ambisjonen og dimensjonene i dette må være slik at de utløser omlegging av industrisektorer i samarbeidslandene. Dette vil bidra til en bærekraftig utvikling i deler av verden hvor ”finanskrise” betyr at folk ikke greier å dekke sine mest grunnleggende behov. Og det vil kunne gi vesentlige bidrag til å løse klimakrisen. Detter innbærer ikke at norske arbeidsplasser skal ofres, men at vi bruker ressurser og kompetanse til noe som er større forsømt vedlikehold hjemme.  Kanskje vil miljøkvaliteten på krisepakken til og med avgjøre om de rødgrønne får fornyet tillit fra miljøbevisste velgere til høsten.

Arild Skedsmo, WWF

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Arne Næss er død, nær 97 år gammel. Norges levende filosofilegende og økosofiens far har gått over i filosofihistorien. Helt siden han for 70 år siden entret professoratet i filosofi ved UiO som den yngste professor gjennom tidene, har han satt sitt sterke preg på studenter og kollegaer i inn- og utland. I Norge var han stor. I utlandet var han om mulig større. Hans sterke undring og lekne tilnærming til livet har vært en inspirasjon for mangt et tenkende individ. Lenge før miljøvern ble stuereint utformet han et sett med solidariske retningslinjer for vellykket sameksistens mellom artene på jorda, og denne «miljøvennlige tenkningen» gjorde ham til en ledestjerne for miljøbevegelsen både i Norge og internasjonalt. Arnes filosofiske virke rommer mye mer enn bare dypøkologi, men for Norges Miljøvernforbund er det denne siden av ham vi har blitt best kjent med.

Arne Næss var ikke bare hjernen bak miljøteorien, han hadde også et stort hjerte for miljøaksjoner og var ikke fremmed for å bruke sin akademiske posisjon til å påvirke samfunnsopinionen gjennom praktisk handling, som i kampen om Alta-vassdraget. Et kjent fotografi viser professor Arne Næss med et fornøyd smil om munnen bli båret bort fra kjettinggjengen under Mardøla-aksjonen i 1970.

Arne Næss var en naturens mann, på alle vis. Han følte størst harmoni når han fikk være ute i fjellheimen og måle krefter med naturen. Slik han trengte naturen, trengte naturen også ham. Hans fokus på de virkelige verdiene i livet har fått mange til å få øynene opp for helheten, for at alt liv på jorda henger sammen i et gjensidig avhengighetsforhold.

Miljøbevegelsen har mye å takke Arne Næss for. Noen sier at «en alene kan ingenting gjøre». Det stemmer ikke; Arne Næss utgjorde en forskjell og viste oss at alle kan bidra innenfor sin kapasitet til å gjøre verden til et bedre sted – både for seg selv og for alle andre. Takk for alt, Arne.

Kurt W. Oddekalv,

Norges Miljøvernforbund

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det underliggende budskapet i klimakalenderen er altså at klimatiltak er skadelige for mennesker. Det synes jeg er et glimrende budskap, fortalt på en humoristisk måte fordi det bidrar til å vise at klimahysteriet er anti-humanistisk og irrasjonelt.

Hvis du vil lære mer om miljøbevegelsens anti-humanisme vil jeg anbefale å lese min artikkel "Gaiaismen: miljøbevegelsens ideologiske grunnlag." Den beste julegaven du kan gi deg selv er en leksjon i hvordan denne nye grønne religionen truer menneskehetens trivsel og velstand. Da vil du være mye bedre rustet til å beskytte deg mot uvitenhet og irrasjonalitet, på en måte som Asbjørn ikke har vært i stand til.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det går mot slutten av klimatoppmøtet i Poznan i Polen. Det eneste som kan gi oss et håp er at de utsatte neste års toppmøte i København. Kanskje kan den ekstra uken gjøre underverk. For det trengs. Klimaet for klimaforhandlinger er surt. Canada er velfortjent blitt kåret til årets fossil, med selskaper som Statoilhydro i ryggen gjør landets satsing på tjæresand det lite attraktivt å kutte utslippene med noe som helst. Men de får hjelp av andre som heller ikke vil kutte egne utslipp. EU er i ferd med å svikte sin pådriverrolle, dagens klimapakke gjør det mulig å slippe unna sterke kutt på hjemmebane i bytte for klimakreditter. At det er de samme landene som har forhandlet i Poznan som skal bestemme reglene for slike klimakreditter i årene som kommer, gjør det sannsynlig at det kan bli altfor lett å kjøpe seg fri med tiltak som ikke gir reelle utslippskutt.

Den svenske statsministeren Fredrik Reinfeldt, setter også klimaproblemet i perspektiv. ”Det er viktig å kutte klimagassutslippene på en smart måte. Vi kan ikke gjøre de riktige tingene på feil måte. Det er ikke bare uansvarlig, men også ikke-bærekraftig, å bruke mer enn det som er nødvendig for å oppnå våre mål. Våre ressurser er begrensede og vi må bruke dem klokt på mange forkjellige viktige områder.” Nei, det er jo ikke så viktig å holde temperaturen på kloden stabil. Har han plutselig glemt alle gangene han har nevnt at global oppvarming er vår tids største utfordring? Jeg spør bare: Hvem tenkte på om det var kostnadseffektivt den gangen man nedkjempet Hitler-Tyskland? Når vi bygget velferdsstaten slapp vi å bruke denne typen meningsløse argumenter. Folk flest er ikke interessert i ha politikere som bare tenker kroner og effektivitet. Signalene er farlige.

Jeg er derfor langt mer fornøyd med vår egen Solheim, hans tale torsdag i Polen var flott! Særlig avslutningen var det visjoner over, finanskrisen er ”a great oppurtunity” til å få til en økonomisk snuoperasjon for å skape en ny grønn økonomi. Jeg vil melde meg inn i fanklubben for Erik Solheim på Facebook dersom krisepakken fra Regjeringen som kommer i januar følger opp dette!!

Nå er det opp til Obama å endre klimaforhandlingsklimaet. De neste månedene blir avgjørende for klodens langsiktige overlevelse. Jo lenger tid det tar før landene blir enige om store og drastiske og kutt, jo verre blir snuoperasjonen!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Ban-Ki Moon , FNs generalsekretær sier at landene som nå vedtar stimuleringspakker for sine økonomier må bruke en stor del av pengene på å skape grønne arbeidsplasser. Han roste land som Kina som vil bruke 25 prosent av sine krisepakke på fornybar energi, og han viste til Indias satsing på solenergi og vindkraft.

Vår egen miljøvernminister skal holde sitt innlegg i plenum senere i dag, og det er en viss forventing til hva han vil si. Hans utspill i e24 i dag er interessant i så måte, la oss håpe at han får sterkt gjennomslag i regjeringen, det er et altfor stort sprik mellom den positive rollen norges forhandlere spiller her nede (de ble kåret til det beste forhandlingstemaet her nede av en tysk kåring), og den hjemlige økningen i klimagassutslippene.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

· Partene er ikke enige om de skal lage en helt ny protokoll til erstatning for Kyoto, eller om de skal bygge på dagens gjeldende Kyoto-avtale. Derfor foregår forhandlingene i to ulike spor, og veldig mange av de samme spørsmålene må opp flere ganger.
· Partene er ikke enige om hvor lenge en ny avtale skal gjøres gjeldende.
· Partene er ikke enige om hvor store forpliktelser de landene som i dag har forpliktelser skal ta.
· Ingen vet om USA har tenkt å være med å forhandle om utslippskutt. Kan Obama ”bring about change”, eller fortsetter USA som før?
· Partene er ikke enige om nylig industrialiserte land som Sør-Korea, Singapore, m.fl bør ha forpliktelser, det vil si hvorvidt de en gang i fremtiden kan bli nødt til å påta seg forpliktelser.
· Partene er ikke enige om det bør stå noe om utslippskutt i fattige land, i betydningen hvor mye mindre utslippene skal vokse med enn det de vil om landene ikke gjør noe som helst.
· Ikke alle partene er helt enige om at det må være vitenskapelig baserte anslag om hva som skal til for å unngå farlige klimaendringer som skal legges til grunn for forhandlingene. Noen vil at landenes (svært begrensede?) muligheter til å redusere skal være retningsgivende.

Likevel er det håp. De diskuterer nå et tekstforslag som slår fast behovet for utslippskutt i spennet 25-40 prosent i 2020, sammenlignet med 1990-nivå. Japan, Australia og Canada kjemper imot en slik tallfesting. De tre landene fikk sin velfortjente ”dagens fossil” tirsdag 9.desember. Verstingprisen som deles ut av Climate action network gikk dermed til kjente verstinger. Vi vet at Erik Solheim vil støtte 25-40 % spennet, men kan vi håpe at han vil slå fast at Norge vil gå for 40 prosent dersom de toneangivende landene vil gå for et slikt mål?

En måte å kutte utslipp på, er å la være å hugge regnskog. Dette er kanskje det spørsmålet som er det heteste på dette møtet: Hvordan skal avtalen som tar vare på regnskogen se ut? Tjue prosent av klimautslippene i verden kommer fra avskoging i tropene, og det regnes som svært billig å redusere disse klimautslippene. Tar man med avskoging, blir Indonesia verdens tredje største klimasynder, bare slått av Kina og USA. Det haster å få en slutt på nedhuggingen, renskogen må også bevares av andre årsaker. Rike land må forplikte seg med penger.

En annen og mindre konstruktiv måte å kutte utslipp på er å endre regelverket for rapportering av karbonbinding i egen skog. Her har Japan og Russland foreslått nye måter å regne på som reduserer utslippene i EU med 10 prosent, uten at EU egentlig kutter utslipp. Slike og liknende forslag vil garantert komme på bordet når man forhandler videre. Alle landene vil selvsagt at utslippskuttene skal være så store at de merkes – for alle andre enn dem selv.

Ser vi bort fra at norske utslipp fortsatt stiger, er det en glede å være norsk i Poznan. Våre posisjoner på klimakutt er kjente og konstruktive, og vi er et av de landene som gjør mest for å bidra til at verden kommer i mål med en avtale om nødvendige utslippskutt. There is no alternative.

Arild Hermstad er til stede i Poznan og følger forhandlingene

Tips oss hvis dette innlegget er upassende