Børsene vakler ennå, Island må reddes av Pengefondet, samfunnstoppene i Norge sender SMSer. Folk er urolige også her til lands. USA og Norge vurderer å dytte folk, særlig fra bygg- og anleggsbransjen, ut i uberørt natur for å bygge flere veier.

Flere innser at markedsøkonomien ikke kan styre seg selv. Dessverre mener også flere at klimamålene – som er beskjedne nok – må reduseres. Klimakrisen er jo langsiktig, og rammer de fattigste og uskyldigste hardest…

FN har tatt et lovende initiativ i retning en Grønn New Deal. Tanken er  å sette millioner av ledige i gang med å løse presserende problemer, ikke øke dem. Den debatten må reises i Norge også. Evig vekst i pengemengde og forbruk på en planet som ikke vokser er problematisk. Å dytte regningen over på egne etterkommere er ikke god regnskapsførsel. Må rike land bygge enda flere veier? Eller kan de samme menneskene – og noen til – bygge høyhastighetstog, havvindmøller, solenergianlegg i fattige land?

Kan hende kommer vi dit snart at det for Kina og India blir mer lønnsomt med nye vind- og solenergianlegg med bedre og billigere teknologi, framfor nye kullkraftverk. Det koster noe – men kanskje er det likevel en bedre og tryggere pengebruk enn å kjøpe flere klær, elektroniske produkter du ikke trenger, nye møbler – som i en stri strøm kastes på stadig voksende søppelfyllinger?  Og en bedre bruk av arbeidskraft. Bør ikke truende miljøproblemer løses før sløsing igjen blir en økonomisk strategi?  Som på det tidspunkt kan ersattes av mer fritid.

Tidligere leder av World Watch Institute Lester Brown hevder i en bok som nettopp er kommet på norsk – Plan B – at klimautslippene kan kuttes
med 80 prosent innen 2020, naturrasering stoppes, og den grunnleggende fattigdommen avskaffes – og at prisen ikke er avskrekkende. (Boka kan lastes ned gratis ). Det fins noen andre spørsmål å stille enn dem konvensjonelle økonomer stiller. Det fins noen andre svar også.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende