Forhandlingene om et klimaforlik på Stortinget er
i gang igjen. Opposisjonen krever at de norske utslippene skal kuttes med 22
mill tonn innen 2020, et realistisk krav basert på forslagene fra
lavutslippsutvalget.

Både næringslivet og nordmenn
flest er klare for klimakutt. Det har opposisjonspartiene tatt konsekvensen av
og lansert
61 krav til konkretisering
av
Regjeringens klimamelding. Jens
Stoltenberg vil nok ha et forlik – men argumenterer i prinsippet mot alle
forslag om kutt innenlands, i påvente av høyere internasjonale kvotepriser. Dette
er sosialøkonomisk dogmatikk som ikke må få diktere innholdet i et klimaforlik.
Alternativet er at de borgerlige
partiene bryter forhandlingene, og ruster seg til klimavalgkamp i 2009.

Det er nemlig blitt helt
påkrevet å få til et brudd med den mislykkede norske klimapolitikken: Første
gang Stortinget vedtok å stabilisere norske CO2-utslipp, var i 1989.
Siden den gang har politikken fulgt sosialøkonomenes modell
- med det resultat at CO2-utslippene øker med nærmere 50 prosent fra
1990 til 2010. (At totalutslippene av klimagasser ”bare” øker med 15-20
prosent i samme periode, skyldes at prosessindustrien har gjennomført
kraftige reduksjoner i utslippene av andre klimagasser; lystgass, SF6
og PCF-gassene).
I lys av
stadig mer alarmerende klimaendringer er det nesten ubegripelig at det går an å
ønske seg mer av det samme. Men Regjeringens tro på løsninger som er
internasjonalt kostnadseffektive, virker urokkelig. Kvotemarked og kostnadseffektivitet
er utvilsomt gode grep, men de er langt fra tilstrekkelige. De skaper en Bukkene
Bruse-politikk, der alle peker på ”naboen” og sier "ta ham, ikke
meg”, med
den begrunnelsen at det er billigere
å kutte hos andre. Dermed blir de tunge, men helt nødvendige
investeringene utsatt igjen og igjen. Kårstø er et ferskt eksempel.

Klimameldingen fra Regjeringen var uten tallfestede mål. Et forlik må
under ingen omstendigheter videreføre dette. Hver sektor må få tallfestede krav
om kutt innen definerte frister. 
Statsbudsjettet for 2009 må innfri opposisjonens krav om økt satsning på
forskning og utvikling av ren teknologi, investeringstempoet må økes, og
forurensende gassturbiner på olje- og gassinstallasjonene må erstattes av
miljøakseptable løsninger.

Den ferske rapporten fra Oljedirektoratet, Norges vassdrags- og
energidirektorat, Petroleumstilsynet og Statens forurensingstilsyn om
elektrifisering av sokkelen viser at dette tiltaket vil koste. Men selv med en
pris på 1600 kroner per tonn CO2 vil totalen ikke overstige 10
milliarder. Dette har norsk sektor sammen med Staten råd til. Ren energi til
sokkelen er svært effektivt for å få ned de norske utslippene av både CO2
og NOx. Det er også et viktig bidrag for bl.a. å utvikle storskala offshore
vindkraft.

Ett av statsminister Jens
Stoltenbergs prinsipper er at man ikke må dobbeltregulere ett og samme utslipp.
Hans poeng er at en kvotepliktig bedrift ikke samtidig må betale miljøavgift
eller forholde seg til direkte reguleringer etter Forurensningsloven. Men
kvoteprisene er ikke  høye nok til å
utløse utvikling av ny teknologi – slik blant andre Stern-rapporten har påpekt.
Derfor må kvoter suppleres med tiltak som forserer utvikling og bruk av ny
teknologi. Dette har også Regjeringen innsett: Olje- og gassindustrien må nå
kjøpe kvoter for CO2-utslipp i EUs kvotemarked, og samtidig betale
en restavgift tilsvarende differansen mellom dagens CO2-avgift og
kvoteprisen. Denne restavgiften går nå inn i statskassen. Industrien selv mener
pengene bør gå til klimatiltak på sokkelen. Det er et interessant forslag som
både ville sikre tiltak for reduserte utslipp i Norge og samtidig gi en bedre
miljøfaglig begrunnelse for dobbelregulering.

Etter at dagens gassturbiner på
sokkelen er erstattet av klimavennlige løsninger, vil bransjen ha lavere
utslipp og lavere utslippskostnader – i tillegg til lavere driftskostnader.
Norge sitter igjen med lavere utslipp og ny teknologi, som kan kreves på nye
installasjoner. Norsk teknologiindustri vil ha nye løsninger for eksport til
globale markeder.

Et skifte til ny teknologi er
påtrengende nødvendig. Selvfølgelig bør vi også legge vekt på
kostnadseffektivitet – men da vel å merke for å nå nødvendige mål, ikke for å
skyve dem foran oss. Det er derfor vi nå innstendig oppfordre
r Stortingets klimapolitikere til å bygge et forlik
på den modellen opposisjonen har foreslått. Vi har innvendinger mot flere av punktene
og vi er uenige oss imellom på noen. Men verdien av et bredt klimaforlik med
sektorvise utslippskutt er så stor at vi er villige til å svelge noen hårete
dyr. Den dietten bør også Regjeringen innstille seg på.

Skrevet av
Rasmus Hansson, generalsekretær
WWF-Norge
Stein Lier-Hansen,
administrerende direktør Norsk Industri

Tips oss hvis dette innlegget er upassende