Åslaug Haga prøver å late som maksimal norsk oljeproduksjon er et solidaritetstiltak for verdens fattige. I virkeligheten bruker hun våre beste hoder – og mesteparten av forskningspengene våre – på å forverre klimaproblemene og utsette livsnødvendige løsninger så lenge som mulig. 

Halve befolkningen ønsker å skru igjen oljekranene ut fra et klimaperspektiv. Den tanken er usolidarisk, påstår olje- og energiminister Åslaug Haga i Aftenposten 2. januar. Resonnementet er som følger: Fattige land trenger å utvikle seg. Energi er en nøkkelfaktor for utvikling. Olje er en foretrukken energiform. Norsk olje er renere enn olje fra andre kilder. Sim sala bim; norsk oljeproduksjon er et solidaritetsprosjekt. 

Det er to alvorlige feil ved Hagas resonnement. For det første bryter det Tante Sofie-loven: ”Hvis bare alle var som meg, så ville alt bli bra”. Her er det tvert imot sånn at hvis alle tenker som Åslaug Haga, går det rett ad undas. Det er mer enn nok olje, kull, gass, tjæresand osv på planeten, til at klimaet går fullstendig av hengslene hvis vi brenner opp alt sammen. Vi er nødt til å minimere produksjon og forbruk av fossile brensler lenge før lagrene er tomme. Hvis alle energiministre tenker som Åslaug Haga, og pumper opp alt det er mulig å få tak i, blir all verdens Kyoto-avtaler og Bali-møter redusert til meningsløse øvelser. 

For det andre benytter Haga seg av en virkelig klassiker blant dårlige unnskyldninger: ”Han i B-klassen kastet flere snøballer enn meg”. Alle ser snille ut ved siden av skolens bølle. For å få norsk oljeproduksjon til å se bra ut, finner Haga en udiskutabel versting å sammenligne med – nemlig utvinning av oljesand, som hennes eget oljeselskap StatoilHydro driver med i Canada. Stikk den. Vi-er-bedre-enn-verstingen-argumentet finnes i et utall varianter, ikke minst i miljødebatten, og brukes av folk som ikke har tenkt å forbedre seg. 

Klimapolitikken handler om å gjøre det nødvendige mulig. Åslaug Haga har utropt seg selv til klimaminister og burde forstå såpass. Hennes og regjeringens store oppgave handler ikke om å pumpe opp oljen før det er for sent, men om å sørge for at overgangen til lavutslippssamfunnet går så fort og smertefritt som mulig. I 2008 er anledningen unik: Norsk økonomi går så det suser, arbeidsledigheten er rekordlav, og befolkningen har forstått alvoret i klimasaken. Det har aldri vært, og er tvilsomt om det kommer til å bli, en bedre anledning til å starte en omlegging av norsk oljepolitikk. Norge investerer hvert år mer enn 100 milliarder i petroleumssektoren. WWF mener ikke at petroleumssektoren skal legges ned over natta, men at investeringene i ny oljeaktivitet gradvis må fases ut, og tilsvarende summer investeres i satsning på fornybar energi og energieffektivisering. 

Rasmus Hansson i Uganda - et av verdens fattige land som nå har funnet olje
Rasmus Hansson i Uganda – et av verdes fattige land som nå har funnet olje

En ting har nemlig Åslaug Haga fullstendig rett i: Fattige land trenger energi for å utvikle seg. I motsetning til hva ministeren legger opp til, bør størst mulig andel av denne energien, så fort som mulig, komme fra andre kilder enn olje. At olje i dag er den foretrukne energikilde også for folk i fattige land, er en av mange ubehagelige sannheter i klimasaken. Men dette vil bare være sant så lenge olje er billigere og mer praktisk enn alternativene. Jo mer Åslaug Haga satser på fornybar energi, og jo mindre hun satser på olje, jo raskere kommer tidspunktet da de fornybare alternativene får overtaket. At hun og regjeringen tvert imot venter i det lengste, kan man tolke på mange måter, men altså ikke som noe tegn på solidaritet. Det får være måte på. 

Rasmus Hansson, generalsekretær WWF-Norge

Tips oss hvis dette innlegget er upassende