Her på Bali er nesten alle klimakjendisene i verden samlet på en plass. Sir Nicolas Stern er utvilsomt en av disse. Han er mannen bak den kanskje nest mest siterte klimarapporten overhodet, blant økonomer og kapitalister garantert den aller mest siterte. Med stor tyngde kalkulerte Stern, på oppdrag fra Tony Blair, at de økonomiske kostnadene med å la være å løse klimaproblemet vil langt overstige kostnadene ved å gjøre det. -Ny informasjon fremkomet etter at rapporten kom for et drøyt år siden, viser at det er mer sannsynlig at det økonomiske tapet i globalt BNP kan bli mer enn det vi la til grunn, og mye tyder også på at kostnadene gjerne kan bli mindre enn det vi trodde, sa Stern i dag på en side-event under forhandlingene. -Men det haster, vi må handle veldig raskt, sa Stern. Hans seks punkter for å løse krisen ser slik ut:

1. Utslippstak. Vi må kutte 50 prosent av de globale utslippene innen 2050. Rike land må kutte mer, anslagsvis 80 prosent. -Klarer vi det er det bra, men i et rettferdighetsperspektiv er det ikke så mye å skryte av, mente han: Det er som om man har hatt en fest som har pågått i 200 år, og først den siste dagen inviterer du med de som har stått utenfor til å være med å drikke av det samme glasset, mente Stern.

2. Handel.Uten storskala kjøp og salg av kreditter vil vi ikke få penger til å redusere utslipp i den tredje verden. Dette vil bety at private kilder bidrar til reduksjon i utslipp. Offentlige aktører bør holde seg unna.

3. Den grønne utviklingsmekanismen må styrkes. Dette kan for eksempel gjøres med å etablere standarder for energibruk og teknologi i ulike bransjer, slik at nye installasjoner som gir lavere utslipp gis kreditter, mente Stern.

4. Vi må bruke store offentlige pengesummer for å ta vare på skog.

5. Vi må få til teknologioverføring og teknologiutvikling. Stern mener også at karbonfangst- og lagring vil bli nødvendig i en overgangsfase, særlig fordi vi ikke kan overse utslippene fra kull. Han presiserte likevel at dette ikke er hans favoritt-teknologi.

6. Vi må levere på bistand til de fattige landene. Løftene gitt i Tusenårsmålene som skal oppnås innen 2015 må oppfylles.

Vil verden gjøre dette? En av de som vil er utvilsomt miljøvernministeren fra Tyskland, Sigmar Gabriel. Under dagens ministerinnlegg var han kanskje den som fikk størst applaus. Hans vinn-vinn-vinn-vinn begrunnelse for å kutte klimagassene med 40 prosent frem til 2020, er interessant. For det første er det bra for klimaet. Vi må nå fortelle hva vi selv bidrar med og så spørre: Hva med deg? For det andre er det god økonomi i dette, når oljeprisen går opp sparer vi penger, mente ministeren, og nye avgifter gir masse penger til å investere stort. For det tredje gir satsingen nye og sikre jobber, sa Gabriel, det er skapt 230 000 nye jobber i fornybar energi-sektoren alene. Det siste forholdet er at Tyskland øker sin energisikkerhet, og blir mindre avhengig av import av fossil energi. Det som også imponerer med tyskerne er at de har vitenskapsfolk som nære rådgivere, forskere som regner på klimaeffekter, kostnader, og andre miljøpåvirkninger. Denne tyske grundigheten bør være et forbilde for alle land, også Norge.

Hva med forhandlingene? Joda, det går då litt bedre enn de hjemlige klimaforhandlingene (hvor det er brudd mellom de rødgrønne og opposisjonen). Men det er lite som tyder på at Stern og Gabriels perspektiver har nådd frem. Flere enn Bush som trenger å høre følgende syrlige kommentar: Da Bush for første gang nevnte ordet Kyoto tidligere i år på G8 møtet i Tyskland, var det i følge den tyske ministeren: -Et stort steg for Bush, men et lite steg for menneskeheten. Vi trenger flere som tar noen steg, og helst noen litt større enn det Bush har gjort.

Arild Hermstad, daglig leder i Framtiden i våre hender og deltaker på klimaforhandlingene på Bali. 

 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende