sier Truls Gulowsen, leder for Greenpeace i Norge.

Mens ”Verdens viktigste miljøtoppmøte” foregår på Bali, har Statistisk Sentralbyrå presentert nye tall for planlagte olje- og gassinvesteringer på norsk sokkel. Byrået anslår at investeringene i klimaåret 2008 vil bli rekordhøye 127 milliarder kroner.

Dette er 10 milliarder mer enn det regjeringen anslo i Statsbudsjettet for to måneder siden, og tidenes høyeste sum – til tross for at produksjonen er fallende. Ifølge SSB er det kraftig økning i planlagt letevirksomhet som bidrar mest til å løfte investeringene i forhold til tidligere anslag.

Norske oljeselskapers investeringer i utlandet og tilhørende oppdrag i Norge kommer i tillegg til dette.

 

I ethvert klimaperspektiv representerer investeringer i denne størrelsesorden en dramatisk feilprioritering av penger, teknologi, kunnskap og arbeidskraft. Til tross for all klimaretorikk går de store midlene fortsatt i fossil retning.

 

I en situasjon som Norge er i for tiden, med full sysselsetting og dramatisk mangel på ingeniører i nesten alle sektorer, blir situasjonen enda verre. Ingeniørene og fagarbeiderne som skal bruke 127 milliarder på oljevirksomhet, besitter nettopp de kunnskapene verden trenger for å løse klimaproblemet; i vindkraftutbygging, solcelleindustri, storskala energieffektivisering og til å finne opp enda bedre løsninger. Nå er de dessverre opptatt på annet, fossilt hold.

Tallene fra SSB bekrefter også at oljeindustrien nå opererer utenfor enhver politisk kontroll. Anslaget for investeringer i 2008 har økt med 10 milliarder på to måneder siden budsjettet ble lagt fram.

 

Dette er dessverre en ønsket politikk. Det finnes nemlig muligheter for politiske bremser for denne sektoren, som er en av Norges største klimagassutslippere, selv uten å ta hensyn til de klimagassene som blir eksportert. Likevel får sektoren styre seg selv.

 

  1. Regjeringen kunne stoppet tildelingen av nye leteblokker. Det ser de ut til å unnlate, hvertfall lyste Oljeminister Åslaug Haga ut 20.konsesjonsrunde, hvor oljeselskapene oppfordres til å fortelle hvilke nye leteblokker de ønsker seg, bare uker etter at hun hadde utnevnt seg selv til Klimaminister.
  2. Regjeringen kunne brukt sitt eierskap i StatoilHydro og gjennom SDØE/Petoro til å bremse investeringene i leting og utbygging. Det er det ikke tegn til at de gjør. Velsignelsen av StatoilHydros satsing på skitten oljesand i Canada er dessverre et tegn på det motsatte.
  3. Regjeringen kunne innført avgifter som ville gjøre det mindre attraktivt å opprettholde det rekordhøye lete- og investeringsnivået på norsk sokkel, og krevd som minimum at alle nye installasjoner skal ha fornybar kraftforsyning. CO2-avgiften offshore ble for eksempel satt ned i 1999 for å motvirke antatt redusert letevirksomhet. Den ble aldri økt igjen.

 

I prinsippet skulle ikke dette være utopisk politikk. Ifølge både Senterpartiets og SV sitt gjeldende partiprogram er begge disse regjeringspartiene sterke tilhengere av kraftig redusert utvinningstempo og arealtilgang for oljeselskapene på norsk sokkel.

 

Senterpartiet er klarest, og skriver blant annet i sitt partiprogram at: ”Et viktig virkemiddel for å redusere klimautslippene fra utvinning, foredling og forbruk av petroleum er å redusere oljeutvinningstempoet. Senterpartiet ønsker økt fokus på å heve utvinningsgraden fra eksisterende felt, og reduserte utslipp fra produksjonen, framfor nye tildelinger. Mye tyder på at Norge fremdeles sitter på enorme forekomster av olje og gass. Senterpartiet ønsker en langt mer forsiktig tildeling av nye felt enn det som har vært praksis til nå. Videre bør Norge vurdere et tettere samarbeide med OPEC for å holde oljeprisene på et høyt nivå. Dette vil øke presset for å finne fram til andre energikilder. ”

 

SV har noe tilsvarende, kloke formuleringer, blant annet: ”SV mener oljeinvesteringene må dreies mot at man i størst mulig grad utnytter ressursene i allerede åpnede felt og områder, framfor å åpne nye og sårbare områder. SV vil føre en konsesjonspolitikk og støtte en teknologiutvikling som bidrar til dette.”

 

Vi ser ikke at disse kloke målsettingene blir fulgt særlig opp i praksis. I lys av at Senterpartileder Åslaug Haga nylig har utlyst en helt unødig 20.konsesjonsrunde og verken hun eller Kristin Halvorsen virker å kunne bruke verken avgifter eller eiermakt til å redusere investeringene på sokkelen. Kanskje vi skal håpe at SV-Miljøminister Solheim har makt til hvertfall å få Lofoten og Vesterålen varig vernet for oljevirksomhet i sin regjeringstid?

 

Si gjerne hva du mener til SV eller Senterpartiet.

Selv om det vel fortsatt er Arbeiderpartiet som bestemmer hva SV og Sp får gjøre og mene nå som de sitter i ‘felles’ regjering.

Truls Gulowsen, Greenpeace

Tips oss hvis dette innlegget er upassende